av Astrid Lindgren
Det var en gang et barn som satt på fanget til moren og ville høre om julen. Da fortalte moren om julen i stallen. Det var en jul for lenge, lenge siden og langt borte, men barnet syntes hun så alt for seg, som om det hadde hendt i deres egen stall på deres egen gård.
Og moren fortalte:
Det var en gang en kveld for lenge, lenge siden. Da kom en mann og en kone vandrende veien fram i mørket. De hadde gått langt, de var trette, nå ville de sove, men de visste ikke hvor. På alle gårder var lysene slokket, folk hadde gått og lagt seg, ingen brydde seg om dem som vandret på veiene. Mørkt og kaldt var det den kvelden for lenge, lenge siden. Ikke en stjerne lyste på himmelen. Men ved veien lå en liten stall. Mannen gløttet på døren og lyste med lykten. Kanskje sto det dyr der inne? Der dyr sover, der blir det varmt, og de to vandrende frøs og var trette.
Jo, i stallen var det dyr. De sov alt, men da de hørte noen i døren, våknet de og så at de to vandrende kom inn. Og de så den unge konen stå der i lyktelyset. Men hvorfor hun kom inn i stallen til dem så sent på kveld, det skjønte de ikke. Kanskje skjønte de likevel at hun frøs og var sulten og trett. Kanskje skjønte hesten det da hun stakk to kalde hender inn under manen på ham og varmet dem der. Kanskje skjønte kua det da konen melket henne og drakk den gode, varme melken hun gav. Kanskje sauene skjønte det, de med
Så senket natten seg stille over stallen og over alle som sov der inne. Men da natten var som mørkest, hørtes det første skriket fra et nyfødt barn gjennom stillheten. Og i samme stund brast alle nattens stjerner fram på himmelen. En var større og klarere enn de
Hvorfor skinner slik en stjerne over stallen vår, sa gjeterne til hverandre. Kom, så går vi og ser hva som er på ferde. Langs tilsnødde stier skyndte de seg hjem med sauer og lam.
Og i stallen fant de et nyfødt barn som lå i armene på moren. Stjernen skinner for barnets skyld, sa gjeterne. Aldri før er noe barn blitt født i stallen vår.
Men barnet måtte få sove, og i stallen var det verken vugge eller seng. I stallen var det bare en krybbe. Da reide moren en seng til barnet sitt der. Hesten sto stille og så på. Kanskje skjønte han at barnet trengte krybben hans til å sove i. Så gikk natten. Barnet sov i krybben, dyr og gjetere stod tause rundt det, alt var stille.
Og over den gamle stallen lyste julestjernen. For det var en julenatt alt dette hendte. En julenatt for lenge, lenge siden. Den aller første.